Følelser, forelskelse og svik

En venn av meg pleier si at "livet suger".

Jeg pleier å tenke at det er rart livsmotto, og jeg synes fortsatt at denne vennen er en av det merkligste vennene jeg har, men i blant forstår jeg hva han mener. Livet suger hvirkelig i blant.

Det som gjør livet så drit er jo alle disse elendige følelsene. Ikke forstår jeg helt hvordan de kommer der, eller hvordan de oppstår. Men det jeg forstår at de som oftest er meget irrasjonelle. En forelskelse er sjelden logisk. Den passer sjelden inn i kalenderen. Forelskelsen er overordnet logikken og kalenderen.

Nå er kan det være at forelskelse er bra, at det er noe som gir liv og kraft i hverdagen. At det er selve meningen med livet for noen. Eller krydderet. For meg er det nok mest krydderet.. Et krydder som kan virke fristende, men som jeg VET jeg ikke tåler. Som jeg vet jeg blir syk av, ofte sengeliggende. i lang tid...

Min skjebne er å være forelsket i noen som gang på gang gir en nytt håp. Gang på gang starter en med blanke ark. Nå skal alt bli nytt og annerledes. Det som har vert, betyr ikke noe. Det er noe nytt nå. Noe nytt som kan, og i mitt hode, vil gå bra denne gangen.

År etter år går jeg i den samme fella. Det starter så bra. Alt er lekende lett, og livet er en fryd og en glede.

Våren kalles det. da spirer det frem nytt liv, nytt håp.
Bladene på trærne og blomstene på bakken spirer frem, og slår ut. De tror dette er livet, slik skal de ha det for alltid. Det vil bare bli varmere og varmere...

Men så stagnerer det, bladene begynner å visne. Blomsten blir spist av en stor feit ku, som tilfeldig passerer der den stod, fredfull og håpefull.

Livet rakner igjen, høsten er kommet.
En visste det innerst inne når våren var der, at høsten vill komme.

At sviket kom der igjen...
En sitter da igjen med den samme følelsen, følelsen av å være dømt til svik og nederlag.
Jeg er Bryne-supporter,
0-0 mot Skeid, og ikke opprykk i år heller, selv etter nok en strålende og håpefull vårsesong...

Og livet suger!